BabyShusher

BabyShusher

BabyShusher er en lydmaskin som brukes for å roe ned babyen slik at den selv kan finne roen. En jevn, rytmisk shhhhh-lyd minner babyen om lyden fra mors mage.

BabyShusher ble funnet opp av Chad og Katie Zunker, som utviklet produktet med bakgrunn i sin egen personlige desperasjon da de hadde tre små jenter. Selskapet er lokalisert i Austin, Texas.

Chad forteller:

"Det startet med Anna, vår førstefødte, som nå har kommet skikkelig i trassalderen. Som mange nye foreldre opplever, så ante Kate og jeg ikke hva vi drev på med. Vi var utrolig glade for at Katie var gravid, men vi ante ikke hvordan vi skulle ta vare på en baby. Så vi kjøpte bøker og så videoer for å forberede oss til fremtiden vår som Masters of the Baby Universe.

En av videoene omtalte de beste metodene for å trøste en grinete baby. Vi kikket på denne, og visste at vi aldri skulle trenge disse rådene- vi skulle jo få en perfekt og rolig baby!

Vi tok så feil!

Annas gråt så mye som nyfødt at det var helt utmattende. Katie og jeg forsøkte desperat å finne noe- hva-som-helst- som kunne hjelpe oss med å trøste babyen vår.

Hvis noen hadde kommet til oss og sagt de kunne hjelpe oss for ti tusen dollar hadde vi sagt ja umiddelbart! Hvis tilbudet hadde kommet da Anna gråt klokka 0400, hadde jeg betalt femti tusen! Hvem trenger vel to biler uansett? La oss refinansiere lånet, kjære!

Ingenting virket hver gang- ikke svøp, ikke byssing, ikke smokk, og ikke lyden av vaskemaskinen. Ikke engang en togtur fra Austin til Boston.

OK- vi forsøkte ikke det siste der, men jeg hadde gjort det om noen hadde sagt det virket.

Så fant vi løsningen. The Holy Grail av babytrøst. Det endret våre liv totalt. 

Vi oppdaget det eldgamle trikset med rytmisk hysj-ing da vi så en video om det. Vi hadde hørt om hysj-ing tidligere, men dette var annerledes.

Dette handlet om en høy, gjennomskjærende og lang rytme, som fungerte som en slangetemmer på en hissig huggorm.

Jeg så at Anna ble stille øyeblikkelig. Hun omfavnet hysj-ingen med hele lille seg, mens øynene hennes sløvet seg inn i drømmeverdenen. Katie og jeg så på hverandre med beundring, mens vi feiret denne lille smaken av paradis.

Vårt hjem var endelig stille.

Deretter oppdaget vi et problem. Katie klarte ikke hysje høyt nok eller lenge nok for å få den samme effekten som jeg hadde med min hysj-ing. Hun hadde rett og slett ikke lungekapasiteten til å gjennomføre det. Så jeg ble tildelt rollen som hysj-eren i familien.

Først var det helt ok for meg. Jeg likte å rollen som helt. Jeg var Indiana Jones og Annas gråt var mitt Temple of Doom. Men så kom dagen jeg skulle tilbake på fulltid i jobben min. Jeg så hvordan panikken boblet i Katies øyne. Hva skulle hun gjøre uten meg hjemme? Hvordan skulle hun overleve?

Vi måtte rett og slett levere babyen tilbake. I hvert fall var det det jeg så i Katies bekymrede ansikt.

Jeg ble inspirert i løpet av en 02.30 "hysje-periode". Jeg husker at Katie hadde en liten lydopptaker i skuffen på pulten sin. Jeg tenkte... kan det fungere?

Neste dag lukket jeg meg inne på laben (i bilen min som sto parkert i den rolige oppkjørselen vår), og jeg tok opp lyden av at jeg, rytmisk, "hysjet" til denne lydopptakeren i ti minutter. Jeg følte meg som en gal professor da naboene mine stirret på meg som om jeg var sprø.

Rett etterpå testet vi oppfinnelsen min. Anna gråt så høyt at lyden truet med å lage sprekker i min kjære plasma-TV. Jeg plasserte lydopptakeren i nærheten av øret hennes og trykket på play.

Så holdt vi pusten og ba en stille bønn.

Anna oppdaget umiddelbart lyden som om det var meg personlig som laget lyden. Ansiktet hennes roet seg helt, og hun falt i søvn etter bare noen minutter. Katie og jeg så på hverandre som om vi hadde vunnet 1. premien i lotto!

Magi.

Vi hadde funnet den magiske kulen. Glem kloning av sauer- jeg hadde klonet meg selv! Putt meg på forsiden av Time Magazine.

Fra denne dagen ble vår "Shusher", som vi begynte å kalle den, nummer en i verktøykassen for vår oppgave som foreldre.

Vi dro aldri noe sted uten den. Vi ble hysteriske om den hadde blitt borte bak sofaputene og vi ikke kunne finne den. Fordi den var så liten og bærbar brukte vi den i vognen, i bilsetet, på matbutikken, i vugga, i senga, i armene våre. Besteforeldrene brukte den. Barnepassere brukte den. Vi brukte den mange ganger hver eneste dag.

Vi ønsket å dele dette verktøyet som ild i tørt gress. I 2013 fant vi ut at pNeo, en bedriftsinkubator i Dallas-Fort Worth-området. Med deres hjelp utviklet vi Baby Shusher slik den er i dag. Det som startet med et lydklipp på en liten digital opptaker, utviklet seg til det oransje og hvite tårnet av ro som du ser i dag.

Å samarbeide med dem gjorde det mulig for meg å ta tilbake livet mitt og fokusere på mine drømmer, som å bli forfatter.

Vi er ydmyke og stolte av å kunne hjelpe foreldre, leger, fotografer og mange andre rundt i verden med BabyShusher."

-Chad Zunker